Jeg må si at jo mer og mer jeg leser om folk som roser filmen Avatar opp i skyene som tidenes beste film , så skjønner jeg mindre og mindre, hva er det egentlig som er så utrolig bra med den filmen ?

Historien har vi sett utallige ganger før, den er så drepende kjedelig at halvparten kunne vært nok, men det skal den ha det visuelle var meget bra og det kommer vel heller ikke som noen stor bombe om den vinner akkurat den prisen under årets acadamy award, men noen stor film synes jeg personlig ikke at det var.

Regissøren James Camron har melket den for det , den er verdt og laget den iallefall en time for lang, filmen er hypet opp så mye at folk nesten ikke tørr si annet enn at de digget den, samme som filmen No country for old men, Babel og Inglouriouse bastards filmer jeg trodde ville ligge i min gate p.g.a regissørene, men uff de to første jeg nevnte orket jeg ikke engang se ferdig,  det var mer givende å ta oppvasken for å si det sånn, den siste så jeg vel på bare fordi jeg ikke hadde noe oppvask liggende, men ikke spør meg hvordan filmen sluttet, tor jeg døste av ett minutt eller to hehe.

Jeg har lenge trodd at det var jeg som hadde litt sære preferanser når det kommer til filmer, men nå tror jeg nesten det er omvendt, at filmkritikere som faktisk får oss til å gå på kino, ikke tørr annet enn å gi 6′r til filmer som er *store* i Usa  og som har kostet ett lands driftsbudsjett å lage, det er ikke bestandig det dyreste er det beste spør du meg.

Mine topp tre filmer er iallefall for øyeblikket

Ed Wood

Nightmare before christmas

Edward Saksehånd

og Corpse bride

det ble nå fire filmer, men ikke vanskelig å skjønne utifra denne listen over hvem eom er min store favoritt når det kommer til regissør iallefall hehe..

Men filmer av denne mannen slår ikke feil og jeg venter bare i spenning på den nye filmen Alice som snart kommer

Så hva er dine topp tre filmer ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge mange bedrevitere er jeg det de vil kalle lat , arbeidssky , jeg er en av de mange som har midlertidig uførestrygd, har hatt det i tre år nå, og for noen mnd siden søkte jeg på varig uførestrygd i samråd med min fastlege og psykriater.

De som ikke kjenner meg, vil vel se på meg som en ressurssterk jente og de kan vel kanskje ikke skjønne hvorfor jeg ikke er i jobb, men det er ikke alle sykdommer som man kan se ved første øyekast, men allikevel er folk flink til å dømme uten engang å vite historien og hva sykdommen er, og til de som mener at man altfor lett kan uføretrygde seg her i landet, dere har ikke den første kjennskap til hvor vanskelig den papirmølla er, ikke bare er det folk som ser på deg med tvilende øye, men Nav tror de har bedre kjennskap til deg enn det fastlegen og en psykriater har, og de vil mer enn gjerne overprøve begge to, folk som har kjent deg i flere og og som bedre enn noen annen lege vet hva man sliter med..

-Herregud alle kan da gjøre en innsats

er en frase jeg er så møkka lei av nå , om jeg hadde kunnet så hadde jeg gjort det, tro meg jeg har prøvd , hvem ved sine fulle fem velger å leve på fattigdomsgrensa om de hadde hatt muligheten til å være i full jobb ?

Problemet er vel heller at vi i begynnelsen ikke blir tatt på alvor, men hele tiden blir pushet og pushet til å holde på jobben, slik at tilslutt er eneste utvei uføretrygd, mange havner i en ulykke og blir ufør på den måten, uansett hva grunnen er tro jeg ikke man finner mange som ønsker  å være i den situasjonen.

De fleste av oss har en utdannelse vi faktisk har lyst å bruke, hvorfor skal da andre tro at vi velger den *letteste* utveien ?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men om du har lyst å bytte kan vi godt det, jeg kan få din gode helse, så kan du få min, ved første øyekast ser det kanskje ikke så ille ut , men den dagen du våkner og ikke klarer å gå ut av sengen fordi ryggen ikke vil bære deg med mindre du krabber, du ikke går i butikken fordi du får angst med tilhørende hyperventilering, du ikke tar telefonen fordi du frykter hvem som er i den andre enden , tror de kaller det irrasjonell frykt, du ikke tør ta buss eller trikk fordi oppe i hodet ditt er en av de en gal mann som er ute etter å drepe deg, og jeg kunne ha fortsatt, om du vil ha alt dette og mer til for å slippe å gå på jobb og få utbetalt 14.000 i mnd be my guest, hadde jeg hatt valget vet jeg hva jeg ville ha valgt !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må ærlig innrømme at Davydenko aldri har vært en av mine favoritt spillere i tennis,  så da han skulle spille finalen i Doha i dag mot min favoritt Rafael Nadal håpet jeg at gårsdagens seier over verdens ener Roger Federer satt godt igjen i kroppens hans, og i begynnelsen så det ut som jeg skulle få det slik jeg ønsket , Nadal vant første sett 6-0

Andre sett ble mer jevnt men da Nadal hadde første matchball i tiebreaket regnet jeg med at kampen var over, men den gang ei , russeren reddet ikke bare en matchball men to og tilslutt vant han hele kampen, som var en utrolig spennende kamp, og jeg må si at unnet Davydenko seieren , fra å ligge under 1-0 i sett redde matchen i andre sett og la det gå til ett tredje og avgjørende var en mester verdig, og det skal bli spennende å se hvor langt han kan komme i Australien Open som snart begynner i Melbourne.

Det skal sies at Davydenko var klart den beste av de to i dag , han spilte råere og mer pågående , jeg personlig synes Nadal var litt beskjeden i lengre perioder og lot Davydenko rett og slett fikk styre som han ville i perioder og da er russeren sterk.

Han viste iallefall i dag at i tennis må man aldri ta seieren på forskudd man kan vinne selv om man har fått både en og to matchballer mot seg og kampen kan snu fort ..

Håper allikevel at Nadal ser på dette som en liten seiere siden han aldri før har vært i finalen i Doha, men bare kommet til kvartfinalen der før, også er det jo lov å håpe at han vinner finalen i Melbourne i år som ifjor og klatrer enda litt oppover i jakten på å bli nr 1 på atp listen igjen

V.G

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som noen av dere har fått med dere hadde jeg i midten av September en Gastric Bypass operasjon , og siden da har jeg klart å gå ned 33 kilo, ganske fornøyd selv om  det er mange kilo som gjenstår før jeg kommer ned på normalvekt , ca 20 for å være mer spesifikk, men gud så deilig det er å endelig få på seg noen av de gamle klærne man har tatt vare på, og enda er det noen klær som ligger helt innerst i skapet som bare venter på at jeg igjen skal klare å få de på meg

Spesielt en bukse , min favoritt fra endel år tilbake, når jeg igjen kommer inn i den bryr jeg meg ikke så mye om hva vekta viser , sånn generelt er jeg vel mindre opptatt av vekt akkurat nå enn det jeg har vært på lenge og det er deilig..

Mye har også forandret seg mht matvarer , etter operasjonen er det endel ting jeg ikke lenger tåler, jeg blir skikkelig uggen, men heldigvis har jeg ikke hatt ett tilfelle av dumping som de kaller det, det er om man spiser mer enn magen tåler og man kan få blodtrykksfall, skjelvetokter og kaste opp..

Egg, er en av de tingene jeg ikke lenger kan spise, som jeg faktisk savner, alt det andre går greit, men jeg har fått helt dilla på salte og sure ting, kan sitte og sutte på sitroner hele dagen om det hadde gått ann hehe..

For meg trodde jeg godterisuget mitt ville bli min verste fiende, så jeg har passet på å ikke bli helt fanatiker og aldri mer spise godteri , da tror jeg man tilslutt sprekker helt og hiver innpå i altfor store mengder, så om jeg får lyst på litt sjokolade nå , tar jeg en pitteliten bit hvor jeg før spise opp både en og to stk ..

Blitt mye flinkere og til å regulere maten jeg spiser, volumet og ikke minst hva jeg spiser, siden jeg ikke lenger tåler brød så mye, går det mye i knekkebrød, hadde nesten glemt hvor godt knekkebrød egentlig er , og som pålegg har jeg tomat og agurk med salt og pepper på , deilig

Jeg spiser helt normal middag , bare mindre volum det stopper seg selv kan man si, og siden jeg er redd for dumping spiser jeg meg aldri helt mett, det sies at maten trenger tid på å synke så fra å gå fra matbordet stappmett, går jeg nå fra ikke helt mett, men etter ca 20 minutter er jeg deilig mett for å si det slik , vet ikke andre måter å beskrive det på ..

Jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg blir helt ferdig, men det er deilig å være på den rette veien

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For ett par år siden, traff jeg på en ganske så hyggelig seriemorder, han er ingen vanlig seriemorder heller, han dreper kun de som på en eller annen måte har lurt systemet og denne fyren har gjort det til sitt mantra at ingen skal unnslippe straff, om systemet ikke funker og setter de i fengsel.

Jobben hans som blodsprutanalytiker ved kriminelle åsteder gjør det enda enklere for han å finne de som lurer seg unna, og hans adoptivfar som tidlig fant ut at guttungen hadde ett litt skjevt syn på livet for å si det mildt, lærte han opp til hvordan han skulle oppføre seg for ikke å vekke noen mistanker, han følger disse kodene til punkt og prikke og kaller de for *code of Harry*

Så langt er det laget 4 sesonger av Dexter, og vi følger han fra å være en einstøing til å bli en familiefar og de problemene det kan by på, samtidig som han blir drevet av sin trang til å drepe.

Første sesong handler om Ice truck killer en seriemorder som kommuniserer med Dexter gjennom sine åsteder, og det skinner igjennom for oss som ser på at det må finnes en forbindelse mellom disse to mennene, det er også nå en av Dexters kollegaer begynner å mistenke at alt ikke er som det skal være med vår hovedrolleinnehaver, som spilles av Michael C Hall også kjent fra serien six feet under.

Andre sesong starter med at skattejegere finner stedet der Dexter dumper likene av sine ofre, og FBI blir satt til å etterforske saken, som media har valgt å kalle The bay harbour butcher.  FBI agenten spilles av Keith Carradine.

Sesong tre tar for seg vennskapet mellom Dexter og statsadvokaten Miguel Prado , spilt av Jimmy Smits, samtidig som det skjer ting på hjemmebane , som setter Dexter i en kinkig situasjon, men for første gang i sitt liv føler Dexter at han har en som han kan kalle venn og dette er en merkelig følelse for vår sosiopat

I sesong 4 kommer FBI etterforskeren tilbake, da Miami igjen blir hjemsøkt av en seriemorder, som blir kalt Trinity, fordi han alltid dreper tre og tre ofre. Og Dexter prøver så godt han kan og kombinere jobben som blodsprutanalytiker, det å være familiefar samtidig som han må opprettholde sin hobby som morder, for ikke å føle tomheten inne i seg.

*Dexter* syk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag hadde jeg en skikkelig krangel med samboeren til min mor, det var vel han og mor som begynte, men da han kalte mor for en drittsekk som prøvde å gi han mer skyldfølelse (?!?) da sprakk det for meg, så han spurte om det var bedre om han kalte meg drittsekk da siden han hadde vært inne på denne bloggen og lest det jeg hadde skrevet om han, værsegod kall meg hva du vil, jeg har ikke skrevet mer på den bloggen enn hva som sant er, det er mine tanker mine følelser som blir skrevet her, ikke noe annet, og om du mener det er uberettiget det som står der hvorfor har du da dårlig samvittighet ?

Jeg kommer ikke til å slutte å blogge her, ikke kommer jeg  til å slutte å skrive om hverdagen, tanker og følelser som jeg har, ei heller sensurere meg selv, når voksne folk oppfører seg som drittunger i den verste trassalderen så skriver jeg det , for det er slik jeg oppfattet han i dag og ferdig med det !

Og om du leser dette, kan du helt ærlig si at du har mye å klage på ?

Middagen står som regel ferdig på bordet hver eneste dag, du har fortsatt fått hvilt deg opp til 6 ganger om dagen , livet ditt har igrunnen ikke forandret seg så jævlig mye egentlig eller hva ?

Eller du får kanskje litt mer *kjeft* som jeg regner med du kaller det, fordi du faktisk ikke skjønner hvor viktig det er med hygieniske forhold nå som mor er så syk, så hun *maser* på deg for at du skal holde det rent i hjemmet, men det er igrunnen fordi hun er redd for infeksjoner, og det burde ikke engang være nødvendig å be deg gjøre de tingene, noen ganger i livet må man sette seg selv og sine egne ønsker litt i bakgrunnen enten man vil eller ikke, eller man kan ta den letteste utveien skylde på den syke og finne en vei ut av forholdet, slik at man ikke trenger å ta andre hensyn enn egne behov og ønsker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da min mor ble syk, var det to personer jeg nesten ikke visste hvordan jeg skulle fortelle det til , mine barn.

Hvor mye skulle man egentlig si og hvor direkte burde jeg være, eldstemann løste den floken for meg da det gjaldt han.

-Aldri lyv for meg, jeg vil vite alt, med en gang dere får en beskjed av legen skal jeg vite det !

Klare ord for pengene der, og siden han vet at vi aldri før har løyet til han vet han med sikkerhet at det vi vet , det vet også han.

For han er det betryggende og siden han er såpass stor som det han er , har det heller ingen hensikt å *skåne* han, ved å prøve å bagatellisere denne sykdommen og dens forløp, han kunne jo bare ha googlet diagnosen og funnet det ut på egen hånd allikevel, da er det heller bedre at vi setter oss ned og snakker sammen om det.

Med minsten har jeg vel i mer grove trekk fortalt han hva som feiler bestemor, uten å gå for mye i detaljer og prognoser, og siden vi har kjent flere personer med kreft som det har godt bra med, har han ikke forbundet denne sykdommen med døden, men barn har en tendens til å få med seg mer enn det vi voksne skjønner til tider, og i går kom spm

-Er bestemor døende , mamma ?

Før eller siden skjønte jeg vel at dette spørsmålet måtte komme, og vi snakket sammen om dette, eller jeg snakket han gråt.

Både skolen og jeg har skjønt at minsten sliter for tiden, men han har ikke villet snakke om hva det er , føler kanskje at jeg fikk ett lite innblikk i årsaken i går kveld, og skjønner nå at min vurdering ikke var helt korrekt da jeg valgte å ikke være like åpen med han som med eldstemann, men det er ikke bestandig like lett å vite heller hvor mye man skal si, men jeg kommer til å være like ærlig mot han når han spør om noe ang sykdommen fra nå av.

For han har vel innerst inne skjønt at det har vart litt mer alvorlig med bestemor enn de andre vi kjenner med kreft, og uvissheten har nok vært verre for ham enn sannheten ser det ut til , og slik er det vel for oss alle, at det er bedre å vite, enn å lage seg sine egne tanker og ikke kunne lufte dem for noen uansett hvilken alder man befinner seg i..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det med mennesker som jobber i byråkratiet her i landet, er det slik at de må gjennomgå ett kurs for å legge igjen sin medmenneskelighet i det de setter seg bak skrivebordet sitt ?

Mor ringte og forklarte situasjonen sin idag etter at hun fikk avslag på bostøtte i går,

-Du får finne deg en mindre og billigere leilighet som du klarer å betale da veit du , var svaret hun fikk

Mor begynte selvsagt å gråte, og spurte hvordan hun opp i alt dette skulle kunne klare å flytte , samtidig som hun kjempet mot benmargskreften, samtidig som hun ikke visste om hun hadde 1 eller 3 år igjen å leve

He he nei det er det jo ingen av oss som veit, svarte dama i den andre enden

Hallo hører dere saksbehandleren kun med det døva øret når folk ringer til dere.

Mor ble en smule perpleks og sa at nei det er greit det men når man har benmargskreft så har man på en måte fått en frist da.

Åh unnskyld jeg fikk visst ikke det med meg , sånn i farten jeg, svarte ….. i den andre enden (hva jeg har lyst å kalle henne, passer seg ikke på trykk her)

- Men du får ta deg en tur opp hit idag da så skal jeg se igjennom papirene dine på nytt, jøss så utrolig elskverdig av deg og sette av fem minutter av din dyrebare tid , fikk jeg mest lyst til å skrike ut, der jeg satt oppe hos mor og hørte på telefonsamtalen som utspilte seg.

Mor kom seg opp på kontoret, men det kostet henne mye, ikke så lett når man nesten ikke klarer å gå og er slapp av cellegift og andre tabletter hun er nødt å ta.

Damen klarte å lire av seg at kanskje om du er heldig så får du 1000,- kr i bostøtte, så nå må du ikke begynne å grine ..

Jeg holdt meg klokelig hjemme, jeg har såpass selvinnsikt at jeg veit hvordan jeg reagerer i slike situasjoner, og da saksbehandleren i tillegg klarer å lyve å si at mor aldri før har mottatt bostøtte, da tror jeg nesten det ville ha tiltet for meg der oppe, og en datter i full harnisk på ett Nav kontor er ikke akkurat det min mor trenger nå.

Men da hun jobbet , før hun ble syk og husleien var mindre fikk hun bostøtte, nå da hun har blitt uføretrygdet og har mindre inntekt og mye høyere husleie får hun ingenting, det må jo være noe som ikke stemmer her i det hele tatt, hun vil med dette gå i minus hver eneste mnd.

Da hun kom hjem fra Nav var hun fryktelig lei seg ,

- Her har jeg jobbet og betalt skatt i alle år, den dagen jeg blir syk ser det ut til at jeg i tillegg må bli sosialklient, eller husløs, søker jeg plass på ett hjem nå får jeg iallefall en seng og ligge i og mat hver dag..

Nå kommer det aldri til å skje så lenge jeg og resten av familien  er her og passer på henne, men tenk på alle de som kanskje ikke har familie, det er noe som er pill råttent i dette landet når vi kan bruke xxx antall kroner  på  Obama besøk og MGP , når vi ikke engang kan ta vare på være syke , men heller legger enda en bør til deres skuldre.

Hva sier det om vårt syn på mennesker, dere er greie å ha så lenge dere er friske og raske og kan tjene deres land , men uff så brysomme dere er når dere blir syke..

Jeg prøver å muntre henne opp, og si at det sikkert kommer til å ordne seg , det Må det jo bare, men selv ikke jeg kan forandre på systemet, men ikke pokker om hun skal være nødt til å flytte fra leiligheten og alle venner slik situasjonen er nå !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette henge bare ikke bare greip i det hele tatt, bostøtten funker ikke slik den skal i praksis.

For 2 år siden var min mor i full jobb, frisk og rask og klarte å betale sine utgifter , nå 2 år senere har hun en terminal sykdom husleien er over 10.000 og hun har fått innvilget full uførestrygd og har ca 14.000 utbetalt hver mnd etter at skatten er trekt, allikevel får hun avslag på søknaden på både kommunal og statlig bostøtte.

Begrunnelsen er hennes inntekt for 2 år siden . da hun var i full jobb.

Så ikke nok med at hun nå kjemper sin livs kamp samtidig bekymrer hun seg over hvordan hun i det hele tatt skal klare å betale sine utgifter, husleie, strøm og telefonregning, hjelper ikke akkurat på psyken !

Vi har prøvd å ta kontakt med sosionomer i vår bydel , men fikk til svar at hun var for ung til å få hjelp av en sosionom, hva slags svar er dette å gi ?!?

Denne sykdommen spør ikke om alder, den rammer hardt og brutalt og er ikke det viktig å hjelpe folk da uansett om de er 25-50 eller 70 år ?

Hun har fått beskjed om at hun vil søke bostøtte for neste mnd må søknaden være inne før den 14 denne mnd , akkurat ja hvordan i all verden skal hun klare det da, i morgen skal hun igjen på sykehuset for behandling, innlegges for stamcellehøsting på mandag og i mellomtiden er det helg, og hvordan formen hennes er i helga er det ingen som vet.

Som pårørende blir jeg oppgitt og forbanna over å møte ett slikt system, som er med på å knekke en syk person enda mer enn å hjelpe, men som man sier man skal jaggu være frisk og oppegående for å være syk i dette landet, nå må man i grunnen være ganske så rik også ser det ut til ..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor er det slik at det er så mye enklere å uttale seg om andres barn , og hva hva som er til det beste for dem, når man ikke engang er villig til å se at barnet sliter.

For dere som har lest litt i bloggen min , så vet dere at min mor og barnas bestemor har blitt alvorlig syk, jeg har hele veien ventet på en reaksjon fra minstemann , men den har aldri kommet, trodde jeg.

I dag hadde vi ansvargruppemøte på skolen hans, noe vi har ett par ganger i året p.g.a diagnosen hans, og der kom det frem at han sliter veldig om dagene, og det hele startet da min mor ble syk.

Det han gjør er å virke glad og fornøyd hjemme, mens han har begynt å skade seg selv når han er på skolen, heldigvis har han en veldig oppegående assistent og lærer så de har tatt tak i det med engang, ved å innkalle til dette møte og vi skal nå få han inn på Bup igjen slik at han får hjelp.

Det som fikk meg til å heve øyebrynet litt er vel at besøkshjemmet hans, ikke kunne kjenne igjen gutten i skolens beskrivelse , og det er greit nok de ser han jo i en helt annen setting, men det at de ikke skjønner at ett barn med ad/hd klarer å være super sosial, høflig og godt likt det skjønner jeg ikke, deres måte å løse problemet på ville være og kutte ut medisinene hans mens han er på skolen, problemet med det ville jo være at han igjen får 1000 tanker i hodet og ikke klarer å konsentrere seg i det hele tatt.

Det er ikke bra at gutten får utløp for sin frustrasjon over bestemorens sykdom ved å skade seg selv, men det som vil hjelpe er å snakke om det, ikke fjerne den tingen som gjør at han faktisk klarer å kjenne på sine følelser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi hører stadig vekk om forskjellige ting som tenner andre mennesker, hva de foretrekker når de ser etter en partner, noen liker store frodige kvinner, andre like høye slanke menn, noen tenner på armmuskler, andre på store bryster, og det ser ut til å være akseptabelt, men i det noen sier at størrelsen på penis betyr noe, da blir det ramaskrik.

Det er ett stort fokus på sex i vårt samfunn det er det ikke til å komme unna en periode var man jo nesten sett på som litt rar om man ikke hadde hatt sex med en av samme kjønn, for vi må jo eksperimentere, finne ut av hvem vi er, og alt er lov så lenge det er to eller flere voksne som eksperimenterer sammen , og det er jo greit.

Hvorfor er det da ikke så greit om man sier man har ett minstekrav til hvordan en penis skal være ?

Gutter kan legge ut i det vide og brede om hva slags bryster de ønsker sin partner har, noen jenter fikser til og med puppene sine for sine partnere, gutter kan snakke om at de foretrekker en trang vagina, de vil ikke ha en som kjennes ut som å kjøre tunnel , sier de mens de gir hverandre high five, men begynner vi jenter å snakke om hva vi foretrekker under beltestedet stilner latteren og gutta ser litt ned og små rødmer, for hva de har under boxeren skal da vel ikke bety noe, bare dama er trang og har gode deilige bryster som de kan kose seg med, eller hva ?

Er det en liten dobbelmoral som er ute og går her ?

Tanken slo meg etter en fest jeg hadde, hvor akkurat dette kom på banen , gutta snakket om damer og hvordan de burde se ut og ikke minst hvordan de skulle være i senga, for som jeg sa , man blir ikke bedre enn sin partner og har han ikke noe mellom beina og i tillegg ikke vet hvordan han skal tenne partneren han har, kan man ikke bare skylde på dama, gutter..

Så er det greit at gutter har en ide om hvordan dama skal være naken, men ikke vi jenter ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For ett par år siden ble minste Trollet mobbet på skolen fordi jeg hans mor var tykk, for meg var det greit at folk hevet ett øyebryn og tenkte at

-Hu burde jaggu ete mindre

Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet hva min overvekt kommer av og var ikke villig til å gjøre noe med det før jeg selv var klar til å ta fatt på kampen mot kiloene.

Men når barn ned i 7-8 års alderen er så opptatt av andres vekt og hvordan de ser ut, hva slags tanker har de da om sin egen kropp, og hva lærer de egentlig hjemmefra, er det slik at det er lov å mobbe andre for de kroppene de har ?

Da unga mine var mindre og jeg gikk i butikken og handlet klær til de sa jeg stadig vekk at jeg var glad jeg ikke hadde jenter for mye av det som hang ned fra stativene var klær jeg ikke ville ha valgt til mine unger, unger på 11-12 år med trange bukser hvor trusestrikken synes og korte gensere slik at magen synes, er ikke akkurat hva jeg ville ha valgt, og jeg må innrømme at jeg blir litt himmelfallen hver gang jeg ser unger som er kledd på den måten.

Vi hører at barn /unge blir yngre og yngre når slankehysteriet setter inn og er det egentlig så veldig rart , når vi er med på å skape dette, ved å kjøpe klærne som produsentene lager , vi er jo med på å holde businessen i gang .

Istedenfor å fokusere så utrolig mye på kropp, er det ikke bedre å sette fokuset mot gode matvaner og mosjon, dette gjelder både unge som gamle, en venninne av meg som ikke er av de slankeste er en av de folka jeg kjenner som er i best fysisk form, hun trener 4-5 ganger i uken samtidig er hun instruktør på ett helsestudio, så selv med noen kilo for mye på kroppen kan man faktisk være utrolig fit ..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen har spurt meg om mitt forhold til aktiv dødshjelp har forandret seg etter at en i min aller nærmeste familie har blitt syk med en alvorlig type kreft, en som legene har sagt hun kan leve endel år med , men til syvende og sist vil være den mest sannsynlige årsaken til at hun ikke blir så gammel.

De henviser til ett blogginnlegg jeg skrev for en tid tilbake på min første blogg her inne, og som jeg har relansert her på bloggen.

La meg dø med verdighet

Men om mulig har jeg blitt en enda større tilhenger av aktiv dødshjelp, vi hører stadig vekk om mennesker med kjæledyr som blir så syke at de lider og hva gjør vi, jo vi sier vi er humane og gir hunden/katten en sprøyte slik at den sovner stille inn, fordi vi ikke vil at den skal ha det vondt

Hvorfor er det da så vanskelig for oss å være like humane mot våre medmennesker, hva er det som gjør at vi i det øyeblikket det gjelder mennesker får ett helt annet syn på hvilken smerter ett menneske skal tåle ?

Som regel i dag er det de pårørende som bestemmer når en behandling skal avsluttes, når sykehuset skal slutte å tilføre næring, når den syke er såpass borte at det eneste som holder personen i livet er maskiner og intravenøs væske.

Jeg husker for mange år siden da min mormor fikk slag, alt håp var borte og hun lå i sengen , mer eller mindre som en grønnsak, valget vi fikk var faktisk ikke så vanskelig, men for mange kan det være det.

Jeg sier ikke at jeg mener alle burde få aktiv dødshjelp, er man deprimert en periode er det ikke slik at man skal kunne bestille en time og få utlevert en coctail sprøyte, men jeg snakker om de som har en terminal sykdom som har så store smerter at det eneste de ønsker er å bli fri fra alt sammen, hva så om vi fremskynder prosessen ett par mnd, lar de få lov å slippe å bare ligge å vente på døden , for de som velger den løsningen ?

Hvilken rett har vi egentlig til å bestemme over ett annet menneske ?

Kone siktet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei , jeg er en kvinne, alderen min er ikke viktig, ikke like viktig som at jeg har en terminal sykdom, legene har gitt meg 3-4 mnd igjen å leve, , enda gjør det ikke så vondt, men jeg vet at smertene kommer, og de kommer med en styrke som gjør at den siste tiden jeg får her i dette livet, gjør at jeg kan sette pris på de rundt meg, jeg kan ikke ta farvel da vi skjønner at tiden nærmer seg, for jeg vil være for neddopet av medikamenter, er jeg riktig heldig vil jeg legge merke til så mye, siden sjansen får å havne i koma er stor..
-
Jeg vil visst ikke være i stand til selv  å gå på toalett, og på slutten vil jeg være så forandret at selv mine nærmest, vil ha problemer med å kjenne meg igjen, men jeg vil ikke at det skal skje på denne måten..
Jeg vil at mine barn skal huske meg slik jeg er nå, jeg vil at de siste tingene jeg sier til mine barn skal være, ord jeg selv velger, ikke meningsløs rabling, som ingen forstår, jeg skulle ønske at jeg kunne dø hjemme, med mine nærmeste rundt meg, hvor vi feirer livet og ikke gråter over døden..
-
Jeg er ikke redd for å dø, jeg tror ikke det er slutten for meg, men det er prosessen til den dagen, jeg gruer meg for, smertene, og det faktum at jeg da ikke lenger er i stand til å klare noe selv..
-
Jeg vil dø , med verdighet
-
Jeg vil dø, mens jeg enda kan tenke en klar tanke
Jeg vil dø, mens jeg forteller mine barn hvor høyt jeg elsker de, og at jeg alltid vil være med de så lenge de bærer meg i sine hjerter.
-
Jeg vil dø, mens jeg enda kan kjenne de igjen, og kjenne deres kjærlighet.
-
Jeg vil dø, med verdighet
-
Men jeg kan ikke, det er ikke lov, jeg som menneske har ikke lov til å si at nok er nok, jeg vil videre nå, jeg må kjempe mot sykdommen og smertene så lenge mitt hjerte slår, jeg håper ikke hjerte mitt er så sterkt.
Hadde jeg vært ett dyr, ville jeg fått lov å slippe, da kunne legen gitt meg en sprøyte, og jeg ville ha sovnet fredfylt inn,  av egen fri vilje.
—–
Hei , jeg er en mann fortsatt husker jeg hvem jeg er og jeg husker mine nærmeste, men lenger frem, vil jeg bli som ett barn, mine nærmeste komme jeg ikke til å vite hvem er, og jeg vil trenger hjelp til absolutt alt..
Er jeg heldig vil jeg kanskje ikke engang skjønne at døden nærmer seg, men jeg vil jo heller ikke være istand til å ta farvel, ikke til min kone engang, hun jeg har vært gift med i over 40 år, barn fikk vi aldri, det har bare vært oss to, alltid, sammen..
-
Fortsatt husker jeg første gangen jeg så henne, det var på gymnaset, og jeg visste det var jenta jeg ville gifte meg med, og heldigvis ville hun ha meg og..
-
Vi har hatt mange gode år, jeg kan fortsatt huske dem, vi kan sitte og mimre sammen, om både gode og dårlige tider, snart vil hun sitte sammen med meg, men vi kan ikke lenger ha disse samtalene.
-
Jeg vil dø, med verdighet
-
Jeg vil dø, mens jeg fortsatt kjenner igjen min kone
Jeg vil dø, når jeg enda kan fortelle henne hva hun betyr for meg
Jeg vil dø som en voksen mann, og ikke som ett barn
-
Jeg vil dø, med verdighet
-
Men jeg kan ikke, mennesker kan da bli straffet for mitt ønske, det sies at den den siste vilje (testamentet) skal oppfylles, men da er jeg jo allerede død,  men hvorfor ikke la det også gjelde i livet, mitt livs testamentet, jeg vet det finnes en organisasjon her i landet som kjemper for akkurat det, og vet at det er politisk debatt rundt tema, men det blir nok ikke i min levetid, eller kanskje, men da vil det være forsent, for jeg vil ikke lenger være istand til å uttrykke meg…

VG kone siktet for aktiv dødsjhelp

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja til ett register på nettet så vi kan gå inn å se om det bor noen pedofile overgripere i vårt nabolag, for all del, heng de ut, slik at vi kan drive vårt egne private borgervern , slik at kommer ikke unga inn på avtalt tidspunkt så er vi i vår fulle rett når vi banker inn døra til naboen, helst da med balltre, og klinker ut ett par tenner på forbryteren som sikkert har barnet vårt gjemt inne på soverommet, og for all del ikke gå alene for mannen/kvinnen skal ikke engang få komme til ordet og spørre hva det gjelder for såpass burde han vel skjønne, at har ikke barnet kommet hjem til rett tidspunkt kan det ikke være fordi han er hos kompisen og har glemt tiden, vi har ikke engang tatt oss bryet med å ringe å spørre fordi vi Vet at denne mannen er en dømt pedofil og dermed Er grunnen til at barnet ikke har kommet hjem.

Ja til ett slik register slik at vi har en person som vi kan peke ut for våre barn og fortelle at denne mannen/damen må du aldri aldri snakke med, prøver han/hun å snakke med deg så skrik så høyt du kan og ta bena fatt og løp alt du makter, så slipper vi å snakke med våre barn om ansiktløse monstre, men vi får anledningen til å vise at ondskapen har Ett ansikt, og ikke mange.

Ja til ett slikt register, men la oss ikke stoppe der kjære medborgere, la oss opprette registre for alle forbrytere, fyllekjørere, smuglere, drapsmenn, psykiatriske pasienter med voldelig bakgrunn, narkomane, o.s.v la oss en gang for alle kaste personvernet både for den kriminelle og ikke minst familien hans/hennes på bålet, slik at vi kan føle oss trygge, ikke la ideen om at han man sonet sin straff så skal man komme ut i samfunnet igjen som en fri mann, neida soningen er på langt nær ferdig, man skal helt ikke få lov å bo noen steder, helst samle alle kriminelle på ett sted, for det blir best for oss, gi blaffen i rehabilitering det funker sikkert ikke allikevel.

Det burde jo også bli lov å henge opp lapper og navngi personer man Mistenker for å være pedofil, for ingen røyk uten ild er det noe som heter, så er du ekstra sur på eksen eller en kollega en dag er det ritt frem , for ett vidunderlig Disney eventyr vi alle da vil bo i ..

Jeg for min del, tror jeg ville vært mer nervøs om jeg hadde visst at det bodde en overgriper i mitt nabolag og hvem det var, tror heller ikke mine barn ville hatt godt  av det, jeg ville jo ha passet på verre enn en hauk , og kanskje glemt alle de andre farene man må lære barna sine om , nei snakk heller med barna deres om alle farer slik at de ikke stopper opp å prater og blir med fremmende enten han/hun bor tre kvartaler eller tre kvarter unna.

Tror jentene bløffer

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har skrevet ett inlegg tidligere om denne saken og i dag falt dommen

9 års forvaring for den retten mente var den mest aktive og 8 års fengsel for den andre delaktige partneren.

Retten mente aktor ikke klarte å legge frem nok bevis om at det var forsettelig drap, men dømte de etter ran med døden til følge, noe som gir mindre straffeutmåling.

Her har to unge sterke mennesker torturert ett annet levende menneske på en grotesk måte, gått fra han i en totalt hjelpeløs tilstand, og de tok ikke engang opp telefonen og ringte anonymt til noen som kunne komme Per Høyland til unnsetning, dette burde fra mitt ståsted virket mye mer skjerpende enn det har gjort.

25 åring har fått en forvaringsdom noe som gis til de hvor man mener faren for gjentagelse er stor, allikevel fikk han bare 9 år med en minstetid på 6 år ?

Jeg kjenner til denne saken fra innsiden, og blir provosert av at venner og bekjente kan skrive på FB at

-Dette var da ikke så ille straff , smil , smil

Hallo guttene har i skyld i at ett annet menneske er død, det er for helvete ingenting og være glad eller smile for, og de fleste er kjempeglad for dommen ble mye mildere enn de selv hadde håpet på, skjønner de i det hele tatt hva disse guttene har gjort ?

V.G

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en ting jeg aldri har skjønt og jeg tror aldri jeg kommer til å skjønne det heller og det er hvordan folk som selv sier de er blitt utsatt for overgrep i barndommen, begår overgrep mot andre barn da de blir voksne, og bruker dette som en forklaring på at de blir overgripere selv.

Jeg ble selv seksuelt , fysisk og psykisk misbrukt av min egen far i barndommen og det kunne aldri falle meg inn å gjøre noen av delene mot mine egne eller andres unger.

I mange tilfeller kan man høre at de får redusert straff eller en grotesk form for sympati av enkelte, men jeg mener det heller burde være en skjerpende faktor om de legger til grunn ting som har skjedd i barndommen, de som begår overgrep eller drap p.g.a ting som ligger mange år tilbake i tid og hendelser de ikke selv har tatt tak i og bearbeidet viser vel bare at de går der ute som tikkende bomber ?

Ikke bare ødelegger de andre barn, men de ødelegger faktisk for oss som har blitt utsatt for slike ting uten å ende opp som barnemishandlere.

For endel år siden da jeg fikk min første leilighet, eide jeg ikke nåla i veggen , siden jeg hadde ett lite barn gikk jeg på sosialkontoret og søkte på etableringstillskudd, slik at jeg kunne få kjøpt inn det mest nødvendige til meg og gutten min , og for dere som en eller annen gang har vært på ett sosialkontor så vet du at man omtrent må levere inn hele livshistorien , de ville vite hvorfor jeg ikke hadde flyttet hjemmefra før bl.a og ung og naiv som jeg var fortalte jeg dette, at etter mange år med misbruk følte jeg meg ikke trygg nok før nå , overgriperen hadde flyttet til utlandet etter endt soning og jeg hadde fått leilighet i nærheten av alle venner og resten av familie, og ville nå prøve å stå på egne ben.

Saksbehandleren så strengt på meg tok frem en bok og spurte om jeg noengang hadde misbrukt min sønn, for hun hadde lært på høgskolen at 99% av de som var misbrukt som barn ble overgripere selv da de vokste opp, og at jeg ikke kunne forvente at de skulle hjelpe meg uten å ha undersøkt hjemmesituasjonen og helt hatt en legesjekk på gutten p.g.a mistanke om misbruk ..

Jeg ble så overveldet og sjokkert at jeg bare reiste meg opp å gikk, på veien hjem fikk jeg tid til å tenke og  gikk  innom ett advokat kontor som jeg så på hjemveien, fikk en time like etterpå og forklarte han hva saksbehandleren hadde sagt.

Han tok en tlf opp og snakket med henne for å høre hennes versjon og han ble helt himmelfallen da hun var enda verre i sine påstander da hun snakket med han.

Ett par dager senere fikk jeg besøk fra en fra sosialkontoret som skulle se hva vi trengte i leiligheten, noe som kom i stand etter at advokaten min hadde snakket med sjefen på kontoret der, damen som kom var meget hyggelig hun og skrev opp det jeg og gutten trengte, da hun skulle gå så hun på meg og sa at hun måtte tilstå at hun jobbet med å avdekke omsorgssvikt, men at hun ikke hadde noen som helst mistanker om at det foregikk noe slikt hjemme hos oss, men hun var nødt til å gjøre jobben hun hadde blitt pålagt.

Jeg ringte advokaten min og lurte på om dette var vanlig praksis at sosialkontoret bare kunne sende folk på denne måten, når det ikke forelå noen form for bekymringmelding eller andre mistanker, for å gjøre en lag historie kort, saksbehandleren som hadde startet denne heksejakten fikk sparken og jeg fikk de pengene jeg hadde krav på slik at jeg kunne få kjøpt de tingene man trenger i en leilighet for å kunne bo der.

Så har man gjort noe galt og begynner å skylde på overgrep i barndommen får man ingen sympati fra denne kanten, de fleste av oss blir faktisk lovlydige borgere !

Overgrepene mot meg gjorde meg til en overgriper

Viagra før overgrepene

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venninnen min kom over en samtale på Nettby som hun mente var såpass grov at hun innrapporte den til byvaktene som jobber der, siden Nettby om eg selv sier at sjikane , mobbing og drapstrusler vil bli slått hardt ned på regnet hun med at hun ville få gehør

Utdrag av samtalen mellom to venninner som sjikaner en tredje jente på hennes profil :

Nei sant det, for ingen bryr seg om du dør, så det kommer verken i avisa eller NOE, du abre ligger og råttner, folk bruker deg som gulvteppe! nei FYSJ det hadde
vært ÈTT stygt gulvteppe!!!! ;o

Fy faen, hadde jeg hatt en haggle her nå hadde jeg sku…nei vent, dette blir draps trussel detta x’DD

håper ho kommer imorra, for vi skrur i gangen, legger nytt tak, og da kan e skyte ho med spikerpistolen :D:D:D:D

nei, ekkel som faen er ho au! styggere tøs må man lete LEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEENGE for og finne!!

fakta faen!!!! ho ser ut som ett jævla troll som har bodd i en utedass i flere år for faen!

Dette var bare noen få setninger av en lang tirade som de holdt på med i flere dager, ikke kan man slette slike ting heller før en byvakt tar seg bryet med å se på det , ellers har de ingen *bevis* på at sjikane har funnet sted som de sier.

I enkelte tilfeller er byvakter er inne veldig kjappe med å gi personer skrivesperre eller utestening i så så mange dager avhenging av grovheten på det de har gjort, i dette tilfelle tok det over en uke før min venninne fikk svar på sin henvendelse, dette etter at hun hadde snakket med den ene lederen får Nettby og lurt på hvordan hun skulle gå frem for å innrapportere dette.

Det korte svaret hun fikk på sin henvendelse til byvakten var

Hun kan fjerne de vennene som skriver sånt som venner, samt ignorere de

Så kan man jo argumentere med at det er nett, byvaktene har ingen myndighet til å gripe inn på andre måter, de er heller ikke ansvarlig for hva andre skriver og det er ikke deres jobb og lære opp andres unger til normal folkeskikk, men ett sted burde vel grensen gå selv på ett nettsted ?

Bare se på denne videoen så skjønner man hvor ille det kan gå

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skrives i dag at folk er i harnisk over rovdyrloven vi har her i Norge, og mener de sterkeste motstanderne mener vel i grunnen at vi skal drepe alt av rovdyr, men er ikke vi mennesker i bunn og grunn de farligste rovdyrene her i verden for øyeblikket ?

Entrer du skogen enten på jakt eller tur og du vet at det finnes ulv , bjørn i nærheten burde man da ikke ta sine egne forhåndsregler og ikke slippe bikkjene løs, man burde da vite at man løper en viss risiko for at de blir tatt, som alle andre dyr enten tobente eller firbente vil alle til enhver tid forsvare seg selv og sitt territorium, går man på jakt og har med hundene sine må man vite den risikoen og være forberedt på å betale prisen.

I naturen er det en regel som gjelder og det er

Den sterkeste overlever slik er det bare, men vi mennesker elsker jo å tukle med naturen både på den ene og andre måten så snart er det vel ikke så mange rovdyr igjen i dette landet, det er vi som bygger våre hus nærmere og nærmere deres tilholdssted og ødelegger deres naturlige omgivelser og så skal man bli opprørt den dagen de dreper ?

Noen mener at vi som bor i byen ikke har rett til å uttale oss, siden vi ikke vet hvilken farer som lurer der ute i skogen og at de som bor landlig til helst ser at de ikke våkner opp med ulven i hagen , og da tenker de fleste på barna sine, dette argumentet hører man stadig jeg er så redd for barna , tenk om de møter ulv ute på veien , o.s.v vel det er mye her i byen som er farlig også, men vi har enda ikke gått tilbake til hest og kjerre fordi trafikken dreper ufattelig flere mennesker hvert år enn det ulven gjør.

Joda man kan lære sine barn om trafikkregler og om hvordan de skal forholde seg i trafikken, men det vil alltid være tullinger som kjører på rødt lys som kjører i rusa tilstand og de kan man ikke læres opp til å gjenkjenne, nå vet ikke jeg hvor mange mennesker ulven dreper i løpet av ett år, men kanskje noen av dere som er så store motstandere av den kan fortelle en stakkars byjente det ?

For hadde den vært en *ekte* trussel mot oss mennesker tror jeg faktisk ikke vi ville hatt noen her i landet, som jeg skrev over her, vi mennesker er de farligste rovdyrene og vi fjerner alt som kan være en trussel mot oss selv, så dere som er så redd for at dere eller deres barn skal bli spist opp av ulven slutt å ferdes i den naturlige habitat så tror jeg dere vil få ett lang og lykkelig liv og dø av helt andre årsaker enn å bli spist opp av en glups ulveflokk..

De fleste ulykker man hører om skjer også i jaktsesongen hvor den stolte jeger er ute i skogen med sitt gevær på jakt etter bl.a elg som han kan sette en kule i og stolt fortelle de som vil høre om hvor spennende det er å jakte på skogens konge og hvor tilfredsstillende det var da han først fikk øye på den og så felt den, kanskje det er en tanke at disse rovdyrene våre blir litt mer stressa i denne perioden selv og oftere går til angrep ?

Ulv drepte hund

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her i min lille familie har vi feiret Halloween i alle år til og med før det ble populært her til lands, og er det noe jeg har lært begge mine barn er det at man skal respektere å få ett nei om noen ikke har godterier, for mange eldre mennesker er ikke dette en skikk de er vant med og det skal respekteres.

I de senere år hvor det har blitt mer populært å gå trick or treat har jeg alltid bare møtt blide og glade barn som har kledd seg ut i kostymer og mange av de her jeg bor er ganske så kreative, men i år kom vel grensen for hva jeg tolererer merker jeg.

Satt stille og rolig ved pc’n da det plutselig sto 7-8 unger inne i entreen min og hoia og skrek , skal si deg jeg var kjapt oppe av stolen og spurte hva pokker de holdt på med, om det var vanlig skikk og bruk for de og bare brase inn til vilt fremmende folk på den måten og forklarte de ganske å bra at det faktisk er noe som heter ringeklokke her i landet og om den ikke virker så prøver man å banke på døra.

Godteskålen sto fremme, men disse ungene fikk ingenting med seg her i fra..5-6 minutter senere hørte jeg barn i oppgangen og regnet med at neste pulje var på vei så jeg tok tak i godtebagen og var på vei til å lukke opp døra da jeg hørte ett smell og jeg skjønte med engang at det var de samme ungene som hadde kastet egg fra seg , siden jeg var så nærme døra reiv jeg den opp og løp etter de nedover trappa og sa min ærlige mening om deres oppførsel.

De blei så redde at de løp ut av gården vi bor i og resten av kvelden holdt de seg borte, men hva er det egentlig de forventer seg ?

At dette er dagen da all skikk og bruk skal legges til side, nå kan man gjøre som man vil og om folk reagerer har man lov å kaste egg, lage bråk og på andre måter ødelegge for de barna som faktisk synes dette er moro ?

Ikke bare kaster de egg på dører til folk de ikke får noe av, noen av de kaster også på andre som går halloween og som har fått mer godterier enn de selv .

Her burde jo egentlig foreldrene sette seg ned og forklare unga litt om hvordan de skal oppføre seg og hva det egentlig er man feirer, men mange av foreldrene vet det kanskje ikke selv !

Jeg elsker Halloween og håper det er en tradisjon og feiring som har kommet for å bli, men kjære foreldre forklar barna deres at de kommer lenger med en bra oppførsel også denne dagen.

Norske barn misforstår Halloween feiringen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når livet tar en annen vending enn det man hadde regnet med, håper vel de fleste som er i ett parforhold at partneren skal stille opp, det heter jo så fint

I gode og onde dager, eller som jeg liker å si da jeg ikke er så fan av ordet *ond* i noen form gode og ikke fullt så gode dager.

Dessverre er det ikke bestandig slik det er, man kan si man har mange måter å takle sorg over at en man bor sammen er rammet av en av de dødeligste former for kreft, men det må da være mulig i noen få timer om dagen å sette vekk sin egen smerte og være der for sin partner, ikke gå rundt og surmule som en liten drittunge så den syke føler at hun er mer til besvær enn noe annet.

Det kan da umulig være lett å gå fra å være en oppegående hardt arbeidene kvinne til å bli helt avhenging av menneskene rundt seg, hva med å prøve å føle litt empati, istedenfor å himle med øynene de gangene hun ligger i på soverommet sitt i sykehus sengen og ikke klarer å komme opp for egen kraft ?

Ja jeg skjønner at man kan bli sliten, men det er jo ikke slik at mannen hennes er alene med henne flere timer om dagen heller, vi er mange som er der og hjelper til, de fleste som ser det fra utsiden ser at det er vi andre som ar de tyngste *løftene* og vi klager ikke for dette er en kvinne som har stilt opp for oss i alle de årene vi har vært her, fra meg seg til min bror og  barnebarn og ikke minst har hun tatt godt vare på sin mann, kanskje skjemt han bort litt for mye..

Etter nesten 20 års partnerskap skulle man tro at han ville stille opp litt mer, men når han klager på at det koster så mye å stå parkert på sykehuset og derfor er der minimalt de gangene hun er innlagt, vel da tar man bussen ett par stoppesteder eller tar det som en tur, tar max 15 minutter å gå til sykehuset og litt frisk luft skader ingen.

Idag sa han til meg , at hadde det ikke vært fordi han vet hun har det vondt og derfor til tider kunne kjefte litt ville han ha pakket kofferten sin og dratt for lenge siden for nå måtte hun se og bli bedre snart for hun trengte jo tilsyn 24/7 , hallo ?!?

Han er kanskje sammen med henne toppen 4 timer om dagen om natten om hun trenger hjelp er det andre som er tilstede og tar se av henne , han slipper i grunnen veldig *billig* unna

Hun har vært syk i underkant av 2 mnd , hva da når det virkelig harde behandlingen starter hvor lenge orker han da og pleie henne, igjen må jeg understreke med god hjelp fra andre..For dette er ingen sykdom hun vil bli bedre av , dette er sykdommen som tilslutt vil ta hennes liv, det kan gå fort, men takler kroppen hennes den harde behandlingen hun snart skal ha så kan hun fortsatt ha noen få år igjen, og er det ikke da viktig å støtte og hjelpe den personen som alltid har hjulpet oss, gi litt tilbake, er det ikke det ekte kjærlighet handler om når alt kommer til alt ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har i mange år slitt med overvekt, problemet startet i tenårene, og siden da har jeg vært en såkalt jojo slanker.

Grunnen til hvorfor jeg valgte å *gjemme* meg bak overvekten var at jeg ville kunne gå naken ned Karl Johan naken , uten å vekke noen som helt seksuell lyst hos de som så meg naken, etter mange års seksuelle overgrep begått av min far.

Da jeg var yngre, var mine venninner mer opptatt av kropp og utseende og en av tingene som gikk igjen de gangene jeg slanket meg var at

-Så fint du er nå

-Se flere gutter blir intr i deg

De skjønte ikke helt at det var stikk motsatt av hva jeg ville, og siden jeg ikke var den som sa så mye, skjønte de aldri at det var noe av grunnen til at jeg igjen begynte å gå opp i vekt, jeg ville ikke på noen som helt måte, ha komplimenter om hverken kropp eller utseende. For hva hjelper det hva andre sier , når man selv ikke har noe egenverd eller selvtillit og alt man føler er skyld og skam over ting som hadde skjedd ?

For endel år siden begynte jeg i terapi og da kom alle disse følelsene til overflaten, og for første gang fikk jeg snakket ut om det som jeg har båret på i mange år, etter år med selvskading og overspising som en del av egenterapi , fikk jeg hjelp til å sette ord på følelser og hjelp til å se at det finnes andre måter å takle de på enn å skade meg selv.

Da bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken, men jeg var såpass oppegående til å skjønne at jeg denne gangen trengte hjelp og derfor søkte jeg om en såkalt slankeoperasjon eller Gastric Bypass som det så fint heter, på den måten ville jeg få den for meg nødvendige drahjelpen til igjen å slanke meg og jeg ga beskjed til de rundt meg at jeg helst ikke ville ha noen kommentarer på det at jeg gikk ned i vekt, mye fordi jeg var redd jeg ikke enda var sterk nok til å takle de gode kommentarene, for i motsetning til det mange tror kan man faktisk sabotere selv en Gastric Bypass, det er ikke slik at man kan sitte i sofaen og spise det man vil og fortsatt gå ned i vekt, man må jobbe for det, som med alt annet her i livet.

For ett par mnd siden var det min tur endelig til å bli operert, og siden da har jeg gått ned nesten 20 kilo og det ser ut som første delmål er innen rekkevidde, d.v.s at vekta skal vise ett tosifret tall innen utgangen på dette året, min store test på om hvordan jeg taklet kommentarer på utseende kom for ett par dager siden , jeg sto og pratet med en nabo og litt på tampen av samtalen sa han

-Så flink du har vært , ser at du har klart å gå ned mange kilo

Og jeg ble faktisk veldig glad og følte meg ganske så vel , var ikke så skummelt allikevel og denne gangen har jeg nok endel mer selvverdi og selvtillit i bagasjen i motsetning til de andre gangene jeg har gått nedover og sabotert meg selv da slike kommentarer har kommet, og sist men ikke minst

Jeg fortjener ett liv uten skyld, skam og selvsading og overspising  for ting som overhodet ikke var mitt til å begynne med, jeg har startet kampen mot å ta igjen makten over mitt eget liv og likeverd og det er deilig..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For mange år siden traff jeg en fantastisk mann, vi har hatt sporadisk kontakt, og hvert møte har vart så altfor kort, jeg har fulgt han gjennom gleder og sorger, og det er like trist hver gang møtene våre tar slutt og jeg kan ikke annet enn å glede meg til neste gang denne einstøingen krysser mine veier.

Etter vårt siste møte som var for ca en mnd tid, ble jeg usikker på om jeg noengang får høre mer om hans liv , etter at hans far døde og kjæresten tok med seg stesønnen og flyttet ut av landet, bestemte han seg vel mer eller mindre å prøve å forsvinne fra jorden overflate og med tanke på at han i mange år har jobbet i politiet så vet han veldig godt hvordan hvordan man kan forsvinne uten å bli funnet, om det er det han innerst inne vil.

Denne karen har vært med på det meste, sett kollegaer bli drept, selv vært nødt til å drepe, og ikke alle mennesker klarer å takle det like bra, politimannen jeg snakker om her begynte å drikke ganske så kraftig, noe han har gjort i mange år, men har alltid hatt jobben som sitt faste holdepunkt i tilværelsen, den har han ikke nå lenger.

Tiden vil vise om de kommer til å trenge han igjen , om Norge igjen må etterforske drap og inne at de har en seriemorder gående løs i Oslos gater nok engang, for vi har kun en ekspert på akkurat det feltet og alle dere som liker en god krimhistorie vet nå hvem jeg snakker om , om dere ikke vet det kan jeg bare anbefale dere å lese bøkene til Jo Nesbø om den plagete og alkoholiserte sjarmøren Harry Hole.

Hver gang jeg har vært ferdig med å lese en av disse bøkene, er jeg nesten litt trist at historien er slutt. og jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest ut boken så fort, men det bare beviser at de er utrolig bra skrevet.

Så kom deg avgårde og kjøp hele serien , for her Må man starte med begynnelsen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg synes faktisk ikke det er så rart at Kongolesiske myndigheter tror Moland ikke er så syk og psykisk ustabil som det han viser nå om dagen.

Hadde fyren lagt alle kortene på bordet med engang og fortalt sannheten med engang tror jeg også de ville tatt større tak på dette, nå som de hevder han er alvorlig syk.

Det å forandre på sine utsagn omtrent annenhver dag tror jeg ikke akkurat har vært til stor hjelp for dem, trenger ikke akkurat være en rakettforsker for å komme frem til den konklusjonen , hvor vidt de er skyldige eller ikke tror jeg faktisk aldri vi vil få vite og det er heller ikke min jobb og hverken si det ene eller det andre, men å tro at det var to naive backpackere som dro på tur ned til Afrika er det vel ikke så mange igjen her i landet eller ellers i verden som tror.

Det sitter mange nordmenn fengslet i utenlandske fengsler, så hvorfor får denne saken så stor mediaomtale, noen vil kanskje si at det er p.g.a dødsdommen de to guttene fikk, men får ikke mange år siden var det en annen Norsk statsborger som også fikk dødsstraff, er det noen som husker den saken nå ?

Det har ikke vært stort pådriv fra Norske myndigheter sin side for å få den dødsdommen omgjort eller hjelå til å få mannen utlevert til Norge slik at han kan sone dommen her hjemme, siden mannen hadde to statsborgerskap valgte de heller å se på muligheten for å inndra hans Norske statsborgerskap da de mener han har gitt falske opplysninger da han kom til landet, det er jo og en bra måte å bli kvitt ett problem på.

Gutta i Kongo har og fått fri rettshjelp ra Norge noe som ikke er alle forunt, det sitter tre jenter nede i Bolivia som ikke har fått utenriksminister Støre sin oppmerksomhet på samme måte som French og Moland, burde ikke alle Norske statsborgere som sitter fengslet rundt omkring i verden og da spesielt de som soner i fengsler som er beryktet som harde få samme behandling og hjelp, hvordan kan det ha seg at noen får all vår oppmerksomhet i mnd etter mnd , mens andre igjen blir glemt så fort den har vært i søkelyset ett par dager ?

Noen har hevdet at disse to guttene nede i Kongo har blitt kjent skyldig lenge før rettsaken startet , men hadde dette skjedd i Norge, hvor en taxi sjåfør hadde blitt funnet drept og man hadde funnet ett bilde av en kongoleser som tørker sete rent for blod med det bredeste smilet man kan tenke seg, tror jeg de fleste her hjemme på berget også ville ha forhåndsdømt dem, hadde de i tillegg forandret sine forklaringer for vært avhør som hadde blitt tatt av dem, og plutselig begynt å agere og spille bajas i rettslokalet ville vi ikke da selv heve litt på øyenbryna og tenkt at de prøver å komme seg unna med å skylde på psyken og nesten slengt en acadamy award etter de for den beste presentasjonen på en psykisk ustabil person, lenge etter at Jack fikk sin Oscar statuett i Gjøkeredet ?

Uansett reiser man til utlandet, og blir tatt for å bryte deres lover må man også være forbredt på å ta de straffene det medfølger, vi her i landet er opptatt av at

-kommer du hit så følger du Norske lover ellers blir det straff

Slik er det nok i andre land også og særlig der hvor smugling av narkotiske stoffer er mer utbredt og vanlig enn ellers, man passe på sin egen bagasje, men tar ikke med seg pakker for andre o.s.v man bruker det vettet man har og oppfører seg på en slik måte at det ikke skal være noe grunn til å finne x antall kilo narkotika i kofferten din når du er på flyplassen, eller man drar ikke med seg våpen inn i ett land og senere lar seg avbildet med ett smil som hadde gått rundt hadde ikke ørene vært i veien , mens man tørker opp blod på ett sete der en person nettopp har blitt skutt og drept…..

V.G

Tv2 nyhetene

Aktor krever at legen blir arrestert

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fulgt med på det media omtaler som klokkerdrapet, rettsaken er nå igang og ikke overraskende skylder de tiltalte på hverandre , pluss at det og gjøres ett poeng at den ene siktede reagerte på noe Per Høyland sa, som fikk han til og tenke på ting som har skjedd i barndommen.

Men skal det egentlig være så lett ?

Torturere ett menneske, for deretter og gå fra det i en slik tilstand at døden sikkert kom som en lettelse, for deretter å legge skylden på en bemerkning som kunne relateres til barndommen ?

Det finnes mange mennesker ute i verden som har opplevd både det ene og det andre da de var små, men de går da ikke rundt og torturerer og dreper mennesker av den grunn.

Den ene tiltalte sa at han ikke trodde det skulle gå så langt at Høyland døde, men etter å ha torturert ett menneske på 73 år i flere timer med slag, spark og knivstikk, da burde man om man hadde hatt noe som helst samvittighet ringt etter hjelp, det viser seg jo nå i etterkant at Høyland mest sannsynlig levde i to døgn før han døde, to døgn hvor han prøvde å komme seg løs, tilkalle hjelp, men at han mest sannsynlig ble kvalt etter å ha detti på gulvet med stolen over seg fortsatt fastbundet.

Drap kan kun forsvares i mine øyne når det kommer til selvforsvar, selv da tror jeg de fleste av oss, ville prøvd å uskadeliggjøre den andre personen på en slik måte at liv ikke behøvde å gå tapt.

V.G

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tenkt på en ting i det siste, så mye enklere ting var da man var små, vel ikke akkurat alt var like enkelt, men det å få nye venner var ikke helt det store problemet, iallefall ikke får meg, jeg var en ganske så utadvendt person som barn.

Hadde jeg ingen å leke med gikk jeg bort til den første og beste på min egen alder og spurte om vi skulle leke sammen.

Ikke like enkelt når man når en viss alder, kan man si.

For endel år siden valgte jeg å kutte ut de fleste jeg hadde i min vennekrets, da jeg gikk gjennom en ganske tøff periode fant jeg ut at de fleste de takler å være venner i medgang ikke like mange blir i motgang, så da jeg hadde klart å komme ut av det jeg dealet med på den tiden og de såkalte vennene kom tilbake hadde jeg vel vokst fra de kan man si , jeg beholdt de få som var der gjennom den vonde tiden og snudde ryggen til de andre.

Det var da jeg først merket at det å skaffe seg ett nytt nettverk i voksen alder ikke var den letteste saken i verden, og siden jeg nettopp hadde kommet ut av ett forhold hvor vold og trusler var dagligdags må jeg vel innrømme at jeg var ganske så skeptisk til mennesker også , så jeg gjorde vel ikke akkurat saken

Skaffe seg nye venner

så veldig lett for meg selv heller akkurat.

På den tiden fikk jeg min første pc, det var begrenset hvor mye jeg kunne går ut, med to små barn som jeg hadde ansvaret for, og som sagt nye mennesker for tett innpå meg , var en smule skremmende.

Det tok sin tid før jeg skjønte at Internett var mer enn bare å surfe og lese aviser, jeg ble medlem på ett nettsamfunn, og chattet med en hel haug med mennesker, folk jeg den dag i dag har kontakt med, noen har jeg truffet andre chatter jeg kun med på nett.

I begynnelsen var jeg kanskje litt naiv og var vel en smule utsultet på kommunikasjon med andre mennesker, men jeg lærte fort hvem som var genuint intr i å snakke og bli  nettvenner og etterhvert venner irl som det så fint heter  eller de som bare var ute etter å ha seg litt cybersex.

I begynnelsen var jeg veldig skeptisk til å møte noen ansikt til ansikt, og det tok endel år før jeg kastet meg ut i det, skulle nettverket oppgraderes måtte jeg selv tørre å å begynne å stole på andre mennesker..

Den første jeg møtte var en jente , vi hadde snakket sammen masse i ett års tid og da hun skulle en tur hit hvor jeg bor, ble vi enige om å treffes, og det sa klikk med engang og hun er i dag en av mine beste venner, vi er ganske så forskjellige og hun ville nok ikke vært en jeg ville blitt kjent med hadde det ikke vært for nettet, og uten henne ville livet mitt vært mye fattigere enn det er i dag , og gjennom henne har jeg møtt andre fantastiske mennesker som jeg beundrer og er blitt glad i.

Klart man og har møtt de som ikke helt var slik de ga utrykk for å være på nettet, det gjelder både gutter og jenter, men flesteparten er faktisk ganske så fine folk.

For meg ble faktisk nettet redningen ut av ensomheten, det ble min voksne variant av

-skal vi leke sammen

bare at man nå selvsagt prater mer og lærer å kjenne hverandre på andre måter og kanskje bedre når man først chatter på nett og siden treffer hverandre.

Det har og gjort meg mer sosial i andre sammenhenger mennesker er ikke like farlige lenger, jeg har lært meg å kommunisere, noe som vises i møte med folk jeg treffer ute på fester eller i andre sammenhenger, så nettet kan være en positiv ting bare man lærer seg og barna sine og bruke det rett..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk vasket tøy, eller tatt husarbeidet her hjemme, alt er på halv tolv her i heimen, ikke fordi jeg ikke orker å gjøre noe, men fordi det forventes at jeg skal klare og gjøre alt sammen for min mor som er syk, jeg er ikke lenger bare en datter, jeg har i tillegg blitt, hjelpepleier, psykolog, og en hel andre ting, samtidig som man selv har barn og hjem , men skal prøve å holde i gang så godt som mulig, i dette tilfelle er det heller en umulighet, og hvordan i himlans navn kan man si nei til en som er så alvorlig syk , det er bortimot en umulighet.

Min mor er en ganske bestemt og sta dame så hun nekter både hjemmesykepleier og hjemmehjelp, hadde det vært opp til meg hadde hun hatt begge deler, for jeg må innrømme at enkelte av de tingene som blir forlangt av meg er mer enn det jeg strengt tatt burde gjøre, når jeg kjenner etter hva som er mine egne begrensninger, men så har jeg aldri vært den som har vært best på å sette ned foten for meg selv.

Føler meg som en stor egoist mange ganger, når jeg tenker at

-Burde ikke den syke selv også skjønne at det noen ganger kan bli for mye for enkelte pårørende ?

Som forrige dagen da vedkommende begynte på cellegift da hadde jeg laget en avtale med hennes samboer om at han skulle være med de timene det tok, slik at jeg fikk ryddet og vasket klær her hjemme, men neida slik ble det ikke, da hadde mor igjen overkjørt meg og mente samboeren kunne være hjemme slik at jeg kunne bli med, og etterpå lurte hun på hvordan det kunne ha seg at jeg aldri så ut til å bli ferdig med å rydde opp hjemme ?!?

Mamma har mange som stiller opp for seg, og det er heldigvis bra, men må innrømme at jeg selv føler meg ganske aleine, og nesten helt utslitt.

Vet ikke hvor lenge jeg orker dette her, i dag skulle jeg igjen være flink og bli ferdig her, ikke lenge etter at jeg hadde begynt ringte mor og gråt og lurte på hvorfor jeg ikke hadde ringt henne enda, hun hadde vondt og ville sikkert ha litt trøst, og ville at jeg skulle komme, så det ble bare med tanken om å bli ferdig her.

Ett par timer senere sa jeg at jeg burde komme meg hjem, og prøve å rydde litt igjen

-Jøss synes ikke du gjør annet jeg , var svaret jeg da fikk.

Akkurat ja, tenkte jeg bare da, jeg får jo aldri tid til å bli ferdig, og i det store og hele er det min egen feil som ikke klarer å si nei eller sette ned foten.

Men merker at jeg snart må sette ned foten for den berømmelige veggen er ikke langt unna merker jeg, og det hjelper verken mor eller meg om jeg skal treffe den i 100 kilometer i timen ..

Og selv hadde jeg en stor operasjon for ikke mange ukene siden, som fortsatt preger meg, så det er ting jeg heller ikke år lov å gjøre, og det blir tatt hensyn til for all del, men det psykiske aspektet oppe i dette er det ingen som tenker på , uten om meg selv da som merker det bedre og bedre at jeg har måttet slutte hos min psykolog oppe i alt dette, for når i huleste skal jeg ha tid til alt sammen.

Uff en smule sutrende akkurat nå, men er litt deilig det også , skal jeg være ærlig !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den ene dagen sitter man med en vond skulder og nakke og den neste er man innlagt på ett sykehus med beskjed om at man har en alvorlig sykdom, som ikke kan helbredes, men at de har muligheter for å forlenge livet om man bare gjennomgår en behandling de færreste av oss kan tenke seg rekkevidde på.

Tanken på å miste ett familiemedlem i en relativ ung alder er forferdelig , jeg klarer aldri tenke tanken fullt ut før jeg kjenner tårene presse på, heldigvis har vi mange støttespillere, men det finnes også de som skuffer både meg som pårørende og ikke minst personen som er syk.

Derfor trenger jeg vel ett lite fristed å lufte tankene mine litt, så denne bloggen kommer vel til å handle mest om det å være  nærmeste pårørende til ett menneske som har betydd så mye for meg både på godt og vondt og vite at personen sakte men sikkert kommer til å visne hen foran øynene på meg

Vi skal alle dø, men de færreste av oss, vet heldigvis ikke når og hvordan og godt er det, det å trøste ett menneske som mest av alt vil leve og være sammen med sine barn og barnebarn som gråter om natten fordi hun er redd og ikke vil forlate oss, det gjør noe med meg som menneske.

Følelsen av maktesløshet over at jeg ikke kan trøste godt nok og si at dette vil gå over, du vil bli frisk igjen er så enorm at det mange ganger fyller hele meg og når andre mennesker som er rundt henne ikke ser ut til å skjønne alvoret i diagnosen, blir jeg så satt ut at jeg ikke engang klarer å si ifra, noe som er veldig ulikt meg, men det ligger vel i bakhodet at det siste hun trenger er å høre noen som krangler akkurat nå.

Jeg har tenkt at personen kanskje har sin egen måte og sørge på, en måte jeg ikke skjønner siden den er så ulik min, men ett par episoder som har skjedd i det siste har fått meg til å forandre den oppfatningen, jeg skal ikke komme inn på hva det er akkurat nå, jeg klarer rett å slett ikke, for da er jeg redd tårene ikke vil stoppe, men kanskje i ett annet innlegg litt senere.

Så har man de som mener jeg må være sterk for hennes skyld, men hva mener de egentlig med det å være sterk, at man ikke skal falle sammen og gråte ? Og iallefall ikke falle sammen om de er i nærheten for det blir for vanskelig, siden de da ikke vet hva de skal si ?

Man trenger strengt tatt ikke si så veldig mye, spør du meg, men bare være der og lytte og gi bort en klem, mange ganger er det ikke mer som skal til. Men det er mange som har problemer med det, de synes det blir for vanskelig så de holder seg heller unna, istedenfor å si det som det er.

Tanker surrer inne i mitt hode nå , tanker som jeg prøver å skyve unna når de kommer , men på natten er man vel mer mottagelig for de vondeste av dem og de klarer å feste seg på en helt annen måte, enn om dagen, natten som før var min venn, begynner å bli min verste fiende, og siden jeg ikke klarer å skrive de ned nå, blir de bare større og større, og når jeg har det slik, hvor ille må det da ikke være for henne dette gjelder.

Jeg vil ikke at hun skal ha det vondt, at hun skal være redd og lei seg, hun fortjener ikke dette, ikke noe menneske fortjener dette her, om ikke lenge har hun time med lege og sykepleiere for å diskutere videre behandling, og jeg gruer meg så utrolig mye, vi vet jo hva hun skal igjennom, men da får vi og vite om behandlingen de har begynt på har virket eller ikke om de har klart å holde sykdommen i sjakk eller om det har blitt verre, noen steder står det at pasienter som reagerer bra på behandlingen kan leve i opptil 10 år, men gjennomsnittet er betydelig lavere, så jeg håper helt til noe annet er bevist eller sagt at hun skal være her i mange år fremover.

Selvom jeg er pessimist av natur, prøver jeg i dette tilfelle å være en skikkelig optimist, iallefall til de mørke tankene igjen får overtaket.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende